Ubalansert vekst skaper “supply shock”

Det årlige slaktevolumet av oppdrettslaks i Norge har siden 2005 økt med snart 1 million tonn (rundvekt). Det betyr at vi i 2023 slakter 177% mer fisk enn i 2005.

I årene fra 2012 til 2017 opplevde vi en utflating av veksten, med små årlige variasjoner, før den igjen tiltok – spesielt fra 2019 og frem til 2021. De to siste årene har vi sett en svak nedgang.

Vekstraten fra år til år er ikke jevn over lengre tidsrom, siden de årlige slaktevolumene påvirkes av variasjoner i både temperatur, biologiske forhold, markedsadgang, samt endringer i tilgjengelige produksjonsareal og kapasiteter. For å utelukke tilfeldige variasjoner i en vurdering av veksten de siste 10 årene, kan vi sammenligne to kortere perioder. F.eks. ser vi at årlig slaktevolum i perioden 2013-2015 lå på ca. 1,2 millioner tonn. I 2021-2023 ble det slaktet ca. 1,54 millioner tonn. Dette betyr at vi har sett en økning i slaktevolumet siste 10 år på ca. 343.000 tonn, noe som tilsvarer en vekstrate på 29%.

 

 

Dette tallet handler imidlertid om årlig vekst, og sier i seg selv lite om hvordan veksten realiseres innad i et år. For å nyansere bildet kan man bryte ned de årlige slaktekvantumene i 1. og 2. halvår. En ser da at veksten over tid, fortoner seg svært ulikt mellom disse periodene. Slakteveksten i 1. halvår ligger bare på 18% fra 2013 til i dag, mens vekstraten for andre halvår er på hele 37%. Det betyr at vi har kun vokst med 103.000 tonn i årets første halvdel, mot 240.000 tonn i den siste. Hele 70% av veksten de siste ti årene, har altså blitt realisert i 2. halvår. Dette fører til en økende ubalanse i tilgangen på fisk mellom halvårene. Næringen utvikler dermed i retning av en mer sesongbetont driftsform.

Fra et markedsperspektiv vil kjøperen, eksportørene, eller kundene ute i det globale markedet oppleve et stadig sterke «supply shock» når vi går fra andre til første halvår. Dette sjokket, eller den brå negative endringen i tilgang på råvaren, kommer alltid ved inngangen til et nytt år. I 2014 og 2015 reduserte man slaktevolumene i første halvår med 8-9 prosent, sammenlignet med foregående 2. halvår. I 2022 og 2023 var reduksjonen på hele 25 og 28 prosent. Endringen er dramatisk, og har klare negative konsekvenser.

En åpenbar effekt av reduksjonen i 1. halvår, er at vi over en lang periode får stor overkapasitet i både infrastruktur og markedsapparat, som nå er tilpasset den mye høyere aktivitet i 2. halvår. Det betyr igjen at næringen som helhet står i større grad fritt til å gjøre store endringer både slakte- og eksportvolum fra uke til uke, ut ifra det akutte prisbildet og den enkelte aktørs biologiske omstendigheter. Resultatet er en skarp økning i prisvolatilitet på ukebasis. Vi ser nå spesielt de to siste årene, at svingningene har forsterket seg dramatisk i første halvår, sammenlignet med f.eks. 2014-2015. I 2. halvår er situasjonen langt mer uendret. De voldsomme prissvingningene medfører en forhøyet økonomisk risiko for både eksportører og kunder, og er lite forenelig med næringens mål om å utvikle markedene.

Går man enda mer i detalj, ser vi også at det er spesielt månedene april, mai og juni som rammes av svært lave eksportvolum. I motsatt fall eksporteres det en mye høyere andel av det årlige volumet fra høsten av, spesielt da i september, oktober og november. De siste tre årene er eksportvolumene ca. 60% høyere i denne delen av året, sammenlignet med nivåene rundt Q2. For 8-10 år siden var endringen i eksport mellom disse periodene på under 20%.

I et tiårsperspektiv er det mai måned som viser minst endring i slaktevolum. Samtidig er det denne måneden som har endret seg mest med hensyn til hvilken generasjon som slaktes. I starten av perioden var det i all hovedsak fisk som stod sitt tredje år i sjø som ble slaktet i mai. De siste årene er dette bildet snudd på hodet, og det er nå i hovedsak fjorårsutsatt fisk som tas opp. Denne fisken er vesentlig mindre i størrelse enn fisken som er på sitt tredje år i sjø, og mai er dermed ikke bare blitt en måned med lavt volum, men også en måned der man slakter veldig lite av de største størrelsene. Samme effekt ser man også i april og juni. Fraværet av storfisk, spesielt i disse tre månedene, gjør nå at man ikke klarer å dekke etterspørselen, spesielt fra de oversjøiske markedene. Historisk har tilgangen på logistikkmateriell (flykapasiteten) vært den begrensende faktoren for eksporten til oversjøiske marked, men vi ser nå at det går i retning av at det er selve tilgangen på den mest etterspurte råvaren (storfisken) som begrenser salget.

Endringen i generasjonsprofilen i perioden rundt mai, er et resultat av at næringen har flyttet en større del av produksjonstiden på land. Snittvekten på utsatt fisk er nå høyere enn tidligere, og i tillegg sprer man utsettene sine i større grad gjennom året. Satsingen på land har vært et viktig virkemiddel for å øke produksjonen her hjemme, men som vi ser fører den også til strukturelle endringer som kan ha negativ innvirkning på leveringsevnen mot visse segment i markedet. Utviklingen fører til at vi ikke evner å ta ut det potensialet som ligger i disse markedene.

Vekst er ønskelig og i utgangspunktet positivt for næringen som helhet, men det finnes altså negative aspekter ved veksten de siste ti årene. Når vi skal vokse videre må vi også ha et bevisst forhold til hvordan veksten skal realiseres gjennom året. Trenden har gått mot at en stadig større andel av det årlige volumet skal slaktes i en pressperiode fra august til november. For at dette skal fungere i praksis, kreves det at både at kapasiteten på logistikk- og fabrikksiden rustes opp til å tåle aktivitetsnivået. I disse periodene er det full sysselsetting, både her hjemme og ute i markedene. Kontrasten mot det som skjer, spesielt i Q2, blir således stadig sterkere. Da er behovet for både personell og materiell relativt sett lavere enn før. Resultatet blir da flere permitteringer, eller et mer ustabilt arbeidsmarked.

 

I 2013-2015, slaktet vi 15% mer i 2. halvår, sammenlignet med første. I 2021-2023 var differansen på hele 33%. Fortsetter vi den samme utviklingen de neste ti årene, vil denne ustabiliteten øke til 55%. Et slikt scenario er ikke forenelig med det vi opplever som en av næringens kjerneverdier; å skape trygge og forutsigbare arbeidsplasser og lokalsamfunn på kysten.

I bunnen av utviklingen ligger en statisk MTB-modell. Den synes å ha utspilt sin rolle. Vi trenger nå et mer dynamisk system som kan utjevne den stadig økende ubalansen i næringen. En modell som hensyntar både lokale produksjonsforhold, sysselsetting og markedenes behov.

---